meny
June 26, 2020

Glasshuset – en fortelling om gjenbruk og nytenkning

I Rådhusgaten har Anthon B Nilsen Eiendom og NSW Arkitektur latt en gammel trapp gjenoppstå som restaurant. Bak prosjektet ligger en helhetlig tankegang om byutvikling og tilgjengelighet.

Du har kanskje lagt merke til den når du har gått bortover Rådhusgaten mot Aker Brygge – et nokså iøynefallende glassbygg mellom det større Anthon B Nilsen-bygget og den like ruvende naboen Rederiforbundet. Nykomlingen har treffende nok fått navnet Glasshuset og huser en restaurant drevet av et norsk-italiensk ektepar. 

 Historien bak Glasshuset er en fortelling om hva som kan skapes når en eiendomsutvikler gir rom for arkitektonisk nytenkning og byutvikling. Vi har snakket med arkitekt Ole Wiig i NSW Arkitektur, som har hatt en ledende rolle fra idé til gjennomføring.

Historien om Glasshuset

Det hele begynte med at Anthon B Nilsen-gården fra 1972 skulle renoveres. Da Anthon B Nilsen skulle velge arkitekt for eiendommens fornyelse, inkludert trappen som ble til Glasshuset, stakk arkitektkontoret NSW i samme bygning av med seieren. 

 

I tillegg til selve bygningen skulle også arealene ut mot gaten få en overhaling. Her inngikk den omtalte trappen. Selve hovedtrappen, som leder opp fra Rådhusplassen opp til Øvre Vollgate, har alltid vært åpen for publikum som en forlengelse av fortauet, men den innerste delen ble dessverre åsted for fyll og rusmisbruk nokså fort etter byggingen på syttitallet. Den har derfor vært stengt for publikum – altså frem til ABNE og NSW bestemte seg for å gjøre noe med saken. 

 

– Vi diskuterte tidlig hva vi kunne gjøre med trappen, da vi kom opp med forslaget om å omslutte den med glass. Arealet er jo ikke så stort, så vi ønsket å utnytte plassen på best mulig måte. Vi fikk frigjort et tidligere teknisk rom i forlengelse av midtreposet i trappen. Når du kommer inn ovenfra ser du trappen, men ikke selve restauranten, som ligger inn under fortauet. Det har blitt et morsomt rom med plass til 60–70 personer. Besøkende kan i tillegg oppholde seg på reposene og se ut mot Akershus festning og Rådhusplassen. Vi hadde et nært og godt samarbeid med Byantikvaren under hele prosessen, nevner Wiig. 

 

Arkitekten forteller at han også har en stor fascinasjon for belysning og så muligheter for å skape et spektakulært lysbilde i det nye Glasshuset. Han forklarer at å lyse opp en bygning i glass er en nokså avansert jobb. Heldigvis hadde han gode kontakter i et av verdens ledende lysdesignfirmaer, som har skapt et vakkert og unikt uttrykk i bygget. Spesielt på kveldstid er det vel verdt å legge en spasertur til Rådhusgaten – og kanskje til og med stoppe innom for et glass eller en bedre middag?

Fullt fokus på byutvikling og felles bruk

ABNE hadde en helhetlig idé for hele bygården, der de satte seg et noe hårete mål: Å skape en av Oslos mest attraktive næringseiendommer. For å oppnå dette, ønsket de å skape spennende rom i flere deler av bygningen, ifølge Wiig. 


– Dette skulle ikke bare fortsette å være et rent kontorbygg. Den store takflaten kunne for eksempel utnyttes til å bli et av byens mest attraktive møterom med servering og takterrasse, der hvem som helst nå kan nyte den eksklusive utsikten mot fjorden, Rådhuset og Aker Brygge /Tjuvholmen. Han berømmer ABNE for å være tøffe og visjonære i sin målsetting for bygget.

 

Det var tidlig en del av visjonen at trappen skulle utnyttes til det beste for offentligheten, forteller Wiig. 


– Vi vurderte en rekke muligheter, slik som blomsterforretning og interiørbutikk. Men ABNE endte opp med at et spisested var den mest realistiske løsningen. 

 

Også hovedtrappen fra Rådhusplassen til Øvre Vollgate har fått en betydelig opprustning og fornyelse, med blomster som skifter for hver årstid. Selve trappetrinnene har blitt multifunksjonelle: 


– I tillegg til de vanlige trinnene, har vi inkludert noen «elefanttrinn», ekstra store trappetrinn som egner seg til å sitte på. Her kan man for eksempel ta med seg mat og drikke fra Glasshuset eller en av kaféene i nærheten og nyte utsikten en vakker sommerdag. Det ABNE satte i gang her er uvanlig – de ønsket virkelig å skape et miljø, avslutter Wiig.